Jeg må først begynne med at dette svangerskapet var ikke planlagt. Jeg hadde faktisk ikke plan om å få noen barn på mange år enda når jeg ble gravid.
Jeg var bare 19 år da jeg fikk mistanke om at jeg kunne være gravid - men var er den som vil snakke med unna graviditet. Jeg hadde akkurat blitt ferdig med en type p-piller og ventet på nesten mens så jeg kunne begynne på nye. Jeg hadde gått over, men tenkte ikke noe mer på det (selvom jeg hadde rimelig stabil mens på den tiden) så jeg snakket med bare bort. Men ettersom tiden gikk ble jeg mer og mer kvalm, oppblåst og uvell i hele kroppen. Jeg måtte ta meg en tur på legekontoret.
Jeg satt og ventet i en evighet, jeg følte det iallefall slik. Jeg så en dame komme ut, pekte på meg og ba meg komme inn. Så sa ho til meg i det ho smilte 'Jeanette, du er gravid!' HERREGUD, tenkte jeg.. Det var det jeg tenkte!
Meg og Odd Inge hadde vært sammen i knappe en måned, hvordan skulle dette gå? Ville han gå ifra meg? Hva skulle jeg si til han og hvordan ville han takle dette?
Jeg fortalte det og han ble nervør, det la han heller ikke skjul på. men han støttet meg, for vi var tross alt to om dette. Vi skulle bli foreldre. Ettersom månedene gikk og magen vokste - jo mer gledet vi oss. Så var det tid for ultralyd, og som vi gledet oss til å se hva som gjemte seg inni magen min. Damen smilte fælt til meg når jeg lå på benken og ho spurte om vi ville vite det - og det ville vi. Jeg spurte etter en liten stund om ho viste hva det var, og det hadde ho sett fra begynnelsen av. Vi skulle ha ei lita jenta. Kjempe glad var vi!
Resten av svangerskapet gikk opp å ned. Jeg hadde mye vondt, og allerede i uke 26 trodde vi det ble fødsel - men takk gud for for at riene stoppet opp av seg selv. I uke 33 fikk jeg også noe ekstreme tak i mage og rygg, jeg ble da sendt til St. Olavs i Trondheim for en ultralyd. Riene stoppet opp på veien dit, og vi var igjen veldig glade. Jeg fikk da en sprøyte som skulle modne lungene på babyen i tilfelle det skulle bli noe prematur fødsel.
Jeg holdt meg heldigvis i ro etter dette, og fødte ikke prematurt. Siden vi skulle flytte sammen 1 mars 2008 så måtte jeg holde meg langt unna bæring. Det fikk de andre gjøre, jeg kunne heller ordne litt istand. Tiden gikk og da hadde jeg mye kynnere, spesielt fra uke 36, men da hadde jeg kommet så langt uansett så jeg var ikke lenger like redd som før.
Natt til 8 april 2008 - 16 dager før termin gikk vannet.
Vil dere lese mer om Fødselshistorien ? Den finner dere der.
Jeg var bare 19 år da jeg fikk mistanke om at jeg kunne være gravid - men var er den som vil snakke med unna graviditet. Jeg hadde akkurat blitt ferdig med en type p-piller og ventet på nesten mens så jeg kunne begynne på nye. Jeg hadde gått over, men tenkte ikke noe mer på det (selvom jeg hadde rimelig stabil mens på den tiden) så jeg snakket med bare bort. Men ettersom tiden gikk ble jeg mer og mer kvalm, oppblåst og uvell i hele kroppen. Jeg måtte ta meg en tur på legekontoret.
Jeg satt og ventet i en evighet, jeg følte det iallefall slik. Jeg så en dame komme ut, pekte på meg og ba meg komme inn. Så sa ho til meg i det ho smilte 'Jeanette, du er gravid!' HERREGUD, tenkte jeg.. Det var det jeg tenkte!
Meg og Odd Inge hadde vært sammen i knappe en måned, hvordan skulle dette gå? Ville han gå ifra meg? Hva skulle jeg si til han og hvordan ville han takle dette?
Jeg fortalte det og han ble nervør, det la han heller ikke skjul på. men han støttet meg, for vi var tross alt to om dette. Vi skulle bli foreldre. Ettersom månedene gikk og magen vokste - jo mer gledet vi oss. Så var det tid for ultralyd, og som vi gledet oss til å se hva som gjemte seg inni magen min. Damen smilte fælt til meg når jeg lå på benken og ho spurte om vi ville vite det - og det ville vi. Jeg spurte etter en liten stund om ho viste hva det var, og det hadde ho sett fra begynnelsen av. Vi skulle ha ei lita jenta. Kjempe glad var vi!
Resten av svangerskapet gikk opp å ned. Jeg hadde mye vondt, og allerede i uke 26 trodde vi det ble fødsel - men takk gud for for at riene stoppet opp av seg selv. I uke 33 fikk jeg også noe ekstreme tak i mage og rygg, jeg ble da sendt til St. Olavs i Trondheim for en ultralyd. Riene stoppet opp på veien dit, og vi var igjen veldig glade. Jeg fikk da en sprøyte som skulle modne lungene på babyen i tilfelle det skulle bli noe prematur fødsel.
Jeg holdt meg heldigvis i ro etter dette, og fødte ikke prematurt. Siden vi skulle flytte sammen 1 mars 2008 så måtte jeg holde meg langt unna bæring. Det fikk de andre gjøre, jeg kunne heller ordne litt istand. Tiden gikk og da hadde jeg mye kynnere, spesielt fra uke 36, men da hadde jeg kommet så langt uansett så jeg var ikke lenger like redd som før.
Natt til 8 april 2008 - 16 dager før termin gikk vannet.
Vil dere lese mer om Fødselshistorien ? Den finner dere der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar