TOTUSENOGFEMTEN

Det en ni måneder siden sist. Syv av de ni har det skjedd en hel del. Mye jeg ikke trodde var mulig å oppleve. Her kommer det.. 

Jeg skrev et innlegg på mars. Skrev da om min kjære momo's bortgang. En forferdelig tung dag. Nå kommer resten... 

Jeg og jentene har flyttet ut. Til og begynne med flyttet vi inn hos min søster, til jeg kunne finne en leilighet til oss. Jeg gledet meg til å få noe eget på det tidspunktet. Jeg lette og lette, men fant ingenting. Vi tok sydenturen sammen som planlagt, meg Odd Inge og jentene. Jeg fant endelig ei leilighet da vi var der nede. Jeg kjente jeg gledet meg til å komme hjem og endelig flytte for meg selv. Jeg følte meg klar. Jeg var skikkelig klar. Trodde jeg... 

Dagen kom og jeg var spent. Det som skjedde var at jeg gråt meg i søvn - i en leilighet det sto kasser, sekker og var langt ifra koselig. Jentene var borte, jeg var helt alene. Jeg følte meg såå alene. Men jeg skulle gi det en sjanse, dette kom til å gå bra. Jeg måtte tenke slik, det måtte bare ordne seg. Det måtte det! 

Dagen etter tok jeg noen telefoner, tidlig på morra. Jeg klarte ikke og sove, ikke i denne leiligheta. Jeg måtta ha folk rundt meg. Jeg klarte ikke å kjenne på den og være alene. Jeg gråt å jeg gråt. 

Alle forklarte meg at det her skulle ordne seg, alt ville gå bra. Jeg husker jeg ble rasende bare av og høre folk si det. Det var tull. Ingenting av det tullet stemte alldeles ikke. Hvordan kunne de si noe sånt? Hvordan viste de at all jævelskapen bare gikk over? 

Den uka jentene var borte var jeg også borte. Jeg hadde ikke jobb da, jeg kunne gjøre hva jeg ville. Jeg var borte hos venner, jeg trives alle andre steder enn hjemme. Jeg gledet meg til å være borte, men uansett hvor lenge jeg skulle være borte så gruet jeg meg til å hjem. En stor klump i mage og hals, jeg følte jeg ble kvalt. Jeg orket ikke å prøve på og gjøre leiligheta koselig, jeg ville jo ikke bo her. Jeg ville bare hjem til Oppdal. Til familien min. Til trygge omgivelser. Det var første gang jeg bodde alene, alt var så skummelt. Jeg ville ikke. 

Jeg fikk samlet tankene og fant fort ut at selv om jeg hadde det vondt så ville jeg ikke flytta på jentene og ta ifra de alt jer. De hadde pappaen sin, det var det som stoppet meg. De er vokst opp her, jeg kunne ikke bare flytte, sant? Så vi ble her. 

Den dag i dag går ting mye bedre. Jeg ville ikke innrømme det her for noen, men jeg fikk en deprisjon av alt som hadde skjedd. Men heldigvis så var den så mild. Jeg hadde kontroll. Jeg pratet med fagfolk, fikk hjelp til og komme meg gjennom dagen. Jeg pratet i timesvis. 

Nå har jeg jobb. Jeg trives. Jeg begynner og trives i egen leilighet. Jeg står opp med et smil og jentene ser at mamman sin smiler mer. Jeg har da aldri latt ongene se hvor vondt jeg hadde det, men de er barn, de forstår mye. 

Hadde det ikke vært for de vennene jeg hadde i livet mitt på det tidspunket jeg slet som verst, vet jeg ikke hva eller hvor jeg hadde vært. Takk, dere vet hvem dere er! 

DEN TUNGE SANNHET

Jeg må virkelig klype meg hardt i hånda for og forstå hva som har skjedd. Jeg kunne ønske jeg kunne våknet opp fra dette marerittet en gang for alle. Jeg greier bare ikke å forstå! 

Jeg har ikke bare mistet en bestemor, jeg har mistet ei mor, en bestevenn, min klippe og en stor del av meg er borte. Jeg ringte alltid, flere ganger om dagen, bare for og høre stemmen å fortelle at jeg var glad i henne. 

I begravelsen valgte jeg og holde tale, noe jeg aldri trodde jeg skulle klare. Men jeg skulle. Jeg viste jeg hadde venner som var der, og ikke minst familien som satte stor pris på dette. Jeg følte jeg selv skulle dø der oppe, men tilbakemeldingene var så gode. Jeg var sterk, tøff, sår. Kirka var stappfull, men den eneste jeg så var ho. Jeg brydde meg ikke om hvem og hva som så på meg, den jeg holdt tale til var ho. Jeg blokkerte ut alt annet. 

Venner som ikke var tilstedet har spurt om de kunne få se talen, jeg var ikke klar, ikke før nå. Det stikker en kniv i hjertet mitt hver gang jeg ser på arket. Det gjør så vondt, det er så uvirkelig og forferdelig sårt. Men nå, nå er jeg klar. Jeg kommer til og skrive den ned til dere her! 

Her kommer talen ..... 

Kjære Momo! 

Jeg har bestandig gruet meg til denne dagen her, men at den skulle komme så fort var det ingen som skulle tro. 

Jeg har alltid sett opp til deg, du har vært den jeg har ringt til for råd, sinneutbrudd eller bare for å prate. Vi har hatt så mange fine år sammen.

Du tengte bestandig på andre og sørga for at de hadde det bra, deg selv kom i siste rekke. 

Du var ikke bare ei Momo for meg, du var og ei mamma. Ei jeg kunne sitte opp sammen med langt utover natta bare fordi jeg ville være i ditt selskap. Mye latter, glede og sorg. 

Du trivdes så godt sammen med oldebarna dine. Du forguda de, å du var helten deres. 

Jeg greier ikke og forstå at jeg aldri får ringt deg igjen. Jeg kan aldri få den varmeste og beste klemmen. Jeg kan aldri få høre det at du er glad i meg. At du nå skal forlate meg knuser hjertet mitt. Det gjør så vondt, kjære Momo. 

Jeg glemmer deg aldri, savne og sorgen vil for alltid være der. Sov godt, jeg elsker deg mer enn ord strekker til! 

Det er så sårt, uvirkelig. Det gjør meg faktisk litt forbanna. Skal jeg besøke ho så må jeg til kirkegården, se på en jordhau. Jeg klarer ikke å forstå..... Jeg har mistet så utrolig mye av meg selv. Min klippe! 

Men når det skal sies så er jeg så takknemlig for at jeg har igjen en av de. Jeg har enda en bestefar som betyr mer enn alt. En jeg fremdeles kan prate med og gråte med. 

Et råd til dere ; ta vare på alt dere har. Fortell alle at du er glad i de du har rundt deg, sett pris på alt! I morgen kan det være borte - akkurat det erfarte jeg! 

OVER OG UT! 

SYDENTUREN

Heisann! 

Siden jeg ikke har vært her på en stund har jeg heller ikke skrevet noe om Sydenturen vi skal på. Vi ble så forelsket der vi var i fjor så vi bestemte oss for og dra tilbake dit. For dere som ikke husker hvor så var vi i Bulgaria, Albena. Hotellet var så barnevennlig, trivelige folk så valget var ikke vanskelig. 

Vi reiste ned på juni i fjor. Vi fikk oppleve sol den første uka, regn og storm den andre uka. Vi følte oss litt snytt egentlig, så i år reiser vi ikke før i august. Vi får satse på at vi er mer heldig i år, vi vil jo bare ha sol. 

Turen ble bestilt i utgangspunktet til bestemora mi, siden ho aldri hadde vært i sydenland før. Vi velger likevel å reise ned, for vi tror ho vil vi skal reise. 

Mer om reisen kommer senere! 

LONG TIME

Pju, her er det en stund siden jeg har vært innom! Jeg vet jeg har sagt jeg skulle bli flinkere med å blogge, men selv om jeg så gjerne ville så har jeg ikke hatt så veldig lyst - heller ikke følt jeg har hatt så mye og skrive om.. Nå har jeg som sagt hatt en veldig lang pause, så nå savnet jeg faktisk bloggingen. 

Mye har skjedd den siste tiden. Jeg mistet brått bestemora mi som var så altfor ung, og det tok jeg til meg veldig hardt. Jeg greide ikke og fungere på den måten jeg selv ville. Jeg viste jeg måtte være sterk for mine barn, men skadet det egentlig å vise tårer forran barna? Barna skal riktignok ikke se mamman eller pappan sin lei seg, vi er jo det viktigste de har. Jeg valgte og være åpen om det, for de to hadde et såpass nært forholdt til ho også. Vi ble ferdige med begravelsen, og jeg følte jeg kunne slappe av, bare for et lite sekund ... Trodde jeg... Jeg sliter enda med søvn, få i meg skikkelig mat. Men, det går bedre. Det må bare gå. 

Såå, Leah har rukket og blitt 7 år. Den fine jenta vår som viner så stolt av. Skolejenta vår. Ho var klar i sin tale om hva ho ønsket seg, nemlig en telefon. Vi valgte å gi ho det, andre mener det er tidlig men vet dere hva, det er opp til oss og bestemme! 

Nå er jeg i full gang med å forberede barnebursdag. Kommer alle, så har vi plutselig 18 unger på 7 år. Det blir hektisk men veldig koselig. Stas med bursdager. 

Jeg lover og være mer aktiv på siden. Nå har jeg hvertfall gidd lyd fra meg. Ønsker dere en fin kveld videre. 

SKOLEJENTE

Wow, jeg må innrømme at jeg fikk nok av bloggen for en stund, og jammen har jeg vært borte en stund også! Mye har skjedd på den tiden. Vi har blitt eien an en 4 år gammel hund, Simba. Verdens snilleste, en hund var akkurat det vi trengte i familien. (Kommer tilbake til han i et annet innlegg) Skolejente har vi også fått. Ho er så flink på skolen. Gleder seg hver dag, og tar leksene uten noe problem. Vi har en liten avtale eller regel - kall det hva dere vil men før ho får leke, ute eller inne så skal leksene gjøres. Det syns ho selv er helt greit, for da lærer ho seg at leksene er viktige! Vi er superstolte av ho. 

Det er ikke en selvfølge at ungene skal sitte stille og være med i timene, for det er en stor forandring for de. Men jeg syns 1.klassingene nå er så flinke. Vi får skryt av ho. Ho følger med og er med i timene, leker seg godt i friminuttene og har alltid noen å leke med. Leah er heldig sånn sett, ho har gått i barnehagen med bestevenninna si og kommet på samme gruppe. De leker seg så godt sammen men samtidig så leker ho godt med andre. 

Jeg har gruet meg veldig til ho skulle begynne på skolen, nettopp fordi hverdagene ble så forandret. Jeg kunne ikke lengre ha ho hjemme med meg på en fridag om jeg ønsket det. Maria har aldri villet vært hjemme om jeg kunne det - men nå som hverdagen er her og vi har blitt vant med skole så er vi så fornøyde og stolte. Ho har enda ikke begynt med noe aktiviteter etter skolen, men ho ønsker å begynne på turn - noe ho ikke kan før neste år. Men ho snakker også om fotball, noe jeg tror ho kommer til å begynne med! 

Her er Leah og Madelene på første skoledag! Vakre små og spente jenter! 

SYDENTUR ER BESTILT!!!

God fredagskveld til dere! 

Nå er jentene i seng og sover søtt. To sliten og glade jenter gikk i seng i kveld, de har nemlig hørt noen rykter om sydenturen vi bestilte i går kveld. Jeg viste de noen bilder av turen og jammen falt det i smak, den turen vi har sett på for noen uker siden som de så veldig gjerne ville reise til! 

Vi har bestilt oss tur til Bulgaria - nok en gang velger vi og reise dit. Vi var så fornøyde over turen i fjor at vi veldig gjerne ville tilbake. Når det er sagt så er det ikke samme plass. Denne gangen valgte vi å reise til Albena, på et hotell som heter Flamingo. 9 juni reiser vi.  4 stjernes hotell og rimelig råfint spør dere meg. Det er ikke det første vi ser etter at hotellet MÅ være superflott og slikt, men når vi fant dette til en så fin pris så tok vi det. Barnevennlig er jo et stort pluss. I fjor hadde vi ikke noe hotell med noe sklie og lekeapparat til ungene (vi voksne også, det bor et barn i oss alle) men i år derimot så har vi fikset det. 

Vi valgte og dra tilbake til Bulgaria nettopp fordi det er så utrolig billig der og menneskene er så hyggelige. Vi gleder oss! 

Det blir ikke bare vi fire i familien som reiser, det blir søstra til Odd Inge med familie ig min søster og kjæresten hennes. Mannskerke, det må jeg si. To herlige uker med avslappning og lykkerus. 

Jeg vet ikke stort om dette hotellet annet enn det ser utrolig bra ut - og etter det jeg har hørt av bekjente som har vært der. Frokosten var i prisen, så i år bestilte vi ikke noe utenom. Det er som sagt veldig billig så maten kjøper vi ute + at det ig komme seg ut på kvelden er så koselig. Ikke noe som er så koselig som en storfamilieferie. 

Jeg har samlet noen bilder til dere av hotellet. 5 basseng og de er jo så store alle sammen. Om noen har vært her og kan anbefale noen utflukter, si veldig gjerne ifra! Alt mottas med stor takk!! Her er noen bilder til dere. Ha en fin fredagskveld :-) 

BARE ET BARN

Bare et barn kan lage en far og en mor ut av en lyst og en lengsel. 
Bare et barn kan puste liv i en slekt. 
Barn kommer fra et hemmelig sted der tiden renner inn i verden. 
Har du spurt et barn hva som er der? 
Barn viser kjærlighet – uten å kreve noe tilbake. 
Har du kjent at det gir deg glede og styrke – men gjør deg sårbar? 
Barn viser deg dine verste svakheter – uten beskyldninger. 
Har du kjent at det gjør deg til en sint kriger – uten å drepe? 
Barn viser deg din egen fortid speilet i nåtiden, har du lyttet til forskjellen? 
Har du spurt og lært – i stedet for å svare? 
Barn kommer fra et hemmelig sted der tiden renner inn i verden. 
Det har med seg spørsmål med skjulte svar – og svar med skjulte spørsmål. 
Den som vil lære noe om selve livet, bør ikke overse en så sikker kilde. 
Bruk tiden – for plutselig er barnet forsvunnet langt inn i en voksen! 

❤️