TOTUSENOGFEMTEN

Det en ni måneder siden sist. Syv av de ni har det skjedd en hel del. Mye jeg ikke trodde var mulig å oppleve. Her kommer det.. 

Jeg skrev et innlegg på mars. Skrev da om min kjære momo's bortgang. En forferdelig tung dag. Nå kommer resten... 

Jeg og jentene har flyttet ut. Til og begynne med flyttet vi inn hos min søster, til jeg kunne finne en leilighet til oss. Jeg gledet meg til å få noe eget på det tidspunktet. Jeg lette og lette, men fant ingenting. Vi tok sydenturen sammen som planlagt, meg Odd Inge og jentene. Jeg fant endelig ei leilighet da vi var der nede. Jeg kjente jeg gledet meg til å komme hjem og endelig flytte for meg selv. Jeg følte meg klar. Jeg var skikkelig klar. Trodde jeg... 

Dagen kom og jeg var spent. Det som skjedde var at jeg gråt meg i søvn - i en leilighet det sto kasser, sekker og var langt ifra koselig. Jentene var borte, jeg var helt alene. Jeg følte meg såå alene. Men jeg skulle gi det en sjanse, dette kom til å gå bra. Jeg måtte tenke slik, det måtte bare ordne seg. Det måtte det! 

Dagen etter tok jeg noen telefoner, tidlig på morra. Jeg klarte ikke og sove, ikke i denne leiligheta. Jeg måtta ha folk rundt meg. Jeg klarte ikke å kjenne på den og være alene. Jeg gråt å jeg gråt. 

Alle forklarte meg at det her skulle ordne seg, alt ville gå bra. Jeg husker jeg ble rasende bare av og høre folk si det. Det var tull. Ingenting av det tullet stemte alldeles ikke. Hvordan kunne de si noe sånt? Hvordan viste de at all jævelskapen bare gikk over? 

Den uka jentene var borte var jeg også borte. Jeg hadde ikke jobb da, jeg kunne gjøre hva jeg ville. Jeg var borte hos venner, jeg trives alle andre steder enn hjemme. Jeg gledet meg til å være borte, men uansett hvor lenge jeg skulle være borte så gruet jeg meg til å hjem. En stor klump i mage og hals, jeg følte jeg ble kvalt. Jeg orket ikke å prøve på og gjøre leiligheta koselig, jeg ville jo ikke bo her. Jeg ville bare hjem til Oppdal. Til familien min. Til trygge omgivelser. Det var første gang jeg bodde alene, alt var så skummelt. Jeg ville ikke. 

Jeg fikk samlet tankene og fant fort ut at selv om jeg hadde det vondt så ville jeg ikke flytta på jentene og ta ifra de alt jer. De hadde pappaen sin, det var det som stoppet meg. De er vokst opp her, jeg kunne ikke bare flytte, sant? Så vi ble her. 

Den dag i dag går ting mye bedre. Jeg ville ikke innrømme det her for noen, men jeg fikk en deprisjon av alt som hadde skjedd. Men heldigvis så var den så mild. Jeg hadde kontroll. Jeg pratet med fagfolk, fikk hjelp til og komme meg gjennom dagen. Jeg pratet i timesvis. 

Nå har jeg jobb. Jeg trives. Jeg begynner og trives i egen leilighet. Jeg står opp med et smil og jentene ser at mamman sin smiler mer. Jeg har da aldri latt ongene se hvor vondt jeg hadde det, men de er barn, de forstår mye. 

Hadde det ikke vært for de vennene jeg hadde i livet mitt på det tidspunket jeg slet som verst, vet jeg ikke hva eller hvor jeg hadde vært. Takk, dere vet hvem dere er!